For ett år siden var Gaute Brochmann på foreldremøte. Hans datter, som hadde begynt i fjerde klasse, skulle få utdelt en iPad.
– Jeg, som aldri pleier å spørre om noen ting, spurte høflig om vi kunne få vite litt mer om hvorfor vi fikk disse nettbrettene. Det kunne de ikke svare på, sier Brochmann.
Frustrert over den manglende informasjonen, oppsøkte Brochmann andre som kanskje visste bedre: Fra lokale skolemyndigheter til nasjonale politikere.
Men nei. Tilsynelatende hadde denne nokså omfattende skolereformen skjedd i det stille, helt uten noe faglig grunnlag.
De digitale prøvekaninene
Nå har han skrevet boka De digitale prøvekaninene. Boka er et forsøk på å samle den tilgjengelige forskningen som finnes om digitale læremidler, og samtidig fortelle historien om hvordan norsk skole ble snik-ipadifisert.
Som en engasjert forelder, synes han det er underlig at skolen ikke har et mer bevisst forhold til skjermbruk.
– Frem til godt ut på 2000-tallet, var det å få data inn i skolen et helt legitimt mål, sier Brochmann.
Utviklingen har gått fryktelig fort, og så har ikke de som bestemmer ting klart å henge med
– Vi så at samfunnet ble digitalisert, arbeidsplassene fikk datamaskiner inn, og vi så at dette ikke var noe som alle norske barn hadde tilgang til. Skolen hang etter, og det ble et digitalt klasseskille, der de rikeste og mest ressurssterke ungene fikk muligheter som de andre barna ikke fikk.
Derfor ble «å kunne bruke digitale verktøy» innført som én av fem grunnferdigheter i Kunnskapsløftet fra 2006.
15 år senere er situasjonen snudd på hodet.
Mens barn før brukte skjerm én time om dagen, er nå skjermbruken altomfattende. Ressurssterke familier er bedre rustet til å begrense skjermbruken.
Likevel har ikke skolens målsetting endret seg.
– Utviklingen har gått fryktelig fort, og så har ikke de som bestemmer ting klart å henge med. Vi har fortsatt gamle, ukritiske målsettinger som gjør at man tenker at siden barna skal ha digital kunnskap, bør de bare få så mye digitalt stæsj som mulig, forteller Brochmann.
NYE BØKER DISKUTERER NY TEKNOLOGI
2010-tallet så oss forsvinne gradvis inn i skjermene. Når vi nå står foran nok et teknologisk tiår, er det på tide å ta en fot i bakken og se på hvordan vi skal møte denne utviklingen som få forstår det fulle omrisset av:
Hva vil vi med teknologien og hva vil teknologien med oss?
I løpet av året kommer det flere bøker som setter teknologien i fokus. Her på Boktips vil vi derfor presentere flere perspektiver, spørsmål og problemstillinger, fremmet av ledende forfattere. Alle med et felles grunnleggende problem: Hvordan vil forholdet mellom menneske og maskin utvikle seg?
Nå er turen kommet til Gaute Brochmann, som i sin nye bok, De digitale prøvekaninene, stiller spørsmål ved den ukritiske innføringen av nettbrett i barneskolen.
Les også…
Del 1: Matematiker Hannah Fry tar oss med på innsiden av algoritmene som styrer verden
Del 2: Matt Haig om vår kollektive mentale helse i den digitale tidsalderen
Del 3: Psykiater Anders Hansen om digitaliseringen i et evolusjonært perspektiv
Del 5: Bår Stenvik mener vi burde ta tilbake makten fra de internasjonale tech-gigantene
Mest databruk, middels på PISA
– Hovedproblemet er ikke at nettbrett i skolen nødvendigvis er så ille, men at man rett og slett ikke vet om det er bra eller dårlig?
– Begge deler. For det første er det utrolig lite kunnskap, men det er også noen pussige ting som dukker opp, sier Brochmann.
Han forteller at han i starten av arbeidet trodde at man ikke visste om man blir flinkere eller dårligere på skolen av data. Men det gjør man:
– Man blir dårligere, sier Brochmann.
Det har vært en sterk ideologisk tro på digitalisering – koste hva det koste vil
Det viser en stor undersøkelse fra OECD, kalt Students, Computers and Learning: Making the connection:
«Når datamaskiner brukes i klasserommene er effekten på elevenes læring i beste fall blandede. Elever med moderat databruk har generelt noe bedre læringsutbytte enn elever som sjelden bruker datamaskiner. Mens studen- ter som bruker datamaskiner i stor grad oppnår langt dårligere resultater, selv etter at sosial bakgrunn og demografi er regnet inn», står det i undersøkelsen, ifølge De digitale prøvekaninene.
Videre viser Brochmann til PISA-undersøkelsen, der Norge, som bruker aller mest digitale hjelpemidler, scorer middels. Finland, derimot, som bruker forholdsvis lite digitale hjelpemidler, scorer høyt.
– Det har vært en utrolig liten vilje til å ta disse funnene innover seg, og det har vært en sterk ideologisk tro på digitalisering – koste hva det koste vil, mener Brochmann.
– Kan ikke si noe negativt om skjerm, uten å tråkke på tær
Brochmann, som til daglig er redaktør i Arkitektnytt og spaltist i Morgenbladet, har uttalt seg offentlig om saken flere ganger allerede. Etter en kronikk i NRK Ytring i september 2019, fikk han overveldende respons.
– Hvorfor tror du temaet engasjerer så mye?
– Siden det gjelder barn og barns vaner, blir det fort personlig. Alle vil jo det beste for sine unger, og det er nok litt ubehagelig at noen kommer og sier at de oppdrar barna sine feil – at metoden deres er bygget på et forvaklet teknologisyn. Man kan nesten ikke si noe negativt om barn og skjerm, uten å tråkke på en del tær, sier Brochmann.
Å tenke at ting var bedre før, har blitt en veldig utrendy tanke
Han mener dette gjør at debatten fort blir følelsesstyrt, uten å ha den nødvendige kunnskapen i bunn.
– Er boka di et forsøk på å komme seg videre fra de følelsesstyrte argumentene?
– Ja, definitivt. Og så er det en helt klar appell om at det faktisk går an å tenke seg om. Det er veldig lett å akseptere alt som er nytt, bare fordi det er nytt. Norge er jo verdens mest teknologipositive land, ifølge en del undersøkelser. Å tenke at ting var bedre før, har blitt en veldig utrendy tanke.
– Ikke noe moralistisk
Nå etterlyser Brochmann en nasjonal norm for bruk av data i skolen. Per nå, er det opp til lokale skoleledere å vurdere hvorvidt man skal bruke mye skjerm, litt skjerm eller ingen skjerm i undervisningen.
– Det må komme noen faste standarder, basert på kunnskap, i stedet for et helt tilfeldig system, slik man har i dag. Det tror jeg er helt logisk og en lite radikal utvikling, sier Brochmann.
Han understreker at det ikke er snakk om å få det digitale helt ut av skolen, men bare å ta kontroll over en prosess som de fleste er enige om at har løpt løpsk. I en spørreundersøkelse, ble voksne nordmenn spurt om de ønsket å bruke mer tid på digitale flater. Så godt som ingen svarte ja – de aller fleste ville bruke mindre tid.
Når det gjelder barna, som er helt uskyldig og ubeskytta part i dette her, tenker jeg det er lurt å ta en fot i bakken
– Folk flest har ikke helt rukket å tenke over hva det her egentlig gjør med oss – om vi egentlig vil det, sier Brochmann.
– Det er greit nok når det gjelder voksne mennesker, men når det gjelder barna, som er helt uskyldig og ubeskytta part i dette her, tenker jeg det er lurt å ta en fot i bakken før man heldigitaliserer livene deres. I alle fall siden man vet så fryktelig lite, sier Brochmann.
Han peker på sigaretter og biler som eksempler på ny teknologi som har ført mye dårlig med seg. Hadde man hatt muligheten til å tenke seg om før man introduserte det bredt, hadde man latt være å gjøre det, mener Brochmann.
– Det er ikke noe moralistisk i det, det er bare noe man må minne seg selv om, sier han.
Boka De digitale prøvekaninene er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.
PS! I en artikkel i Klassekampen 3. august, svarer Høyre-politiker Mathilde Tybring-Gjedde, KrF-politiker Ida Lindtveit Røse og Ap-politiker Torstein Tvedt Solberg på flere av problemstillingene som reises i De digitale prøvekaninene. Les artikkelen her.
